Intervju med AS Hermansen

AS Hermansen har skrevet kortprosasamlingen Mann som ligner på sky som ligner på mann.

Når begynte du å skrive kortprosa?

Jeg begynte å skrive kortprosa da jeg begynte å skrive skjønnlitterært overhodet. Innledningsvis skriver man (stort sett) bare korte ting, ideer, replikker, følelser, situasjoner, osv., deretter velger man et par av disse korte tingene og begynner å fylle ut detaljer, personlighetstrekk, meningsfullt vrøvl (min favoritt), hvordan det går videre, hva som skjedde før, etc., og ser om det kan bli en roman/novelle/lengre tekst av det. Men med kortprosa forsøker man ikke å utbrodere, men innbrodere. Stadig fler lar være å forsøke å utbrodere alle mulige tekster til noe forlagsvennlig. Den korte og halvkorte teksten er uendelig mye bedre tilpasset nettet/leserbrettet. Og nei da, selv ikke denne gang vil poesien bli konge på haugen, selv om poesien er kort, den også.

Hva er det ved sjangeren som tiltrekker deg?

Romanen er den svære, feite, skravlete sladrekjerringa som aldri vet når hun skal holde kjeft. Kortprosaen er den mystiske, mysende fremmede som visker noe kult og dypt og blir borte igjen, for alltid. Dessuten hadde jeg min skjønnlitterære debut med kortprosa, i den grad å bli publisert på nett er det samme som å bli publisert og/eller debutere. Derfor er kortprosaen min første skjønnlitterære om ikke kjærlighet, så i hvert fall vellykkede transaksjon. Homer er romanen, Heraklit er kortprosaen. «Alt er en veksel for ild, ild er en veksel for alt».

Tekstene i boka er svært ofte morsomme, samtidig som et alvorlig tema som døden dukker opp i mange av dem – ønsker du primært å få leserne til å le eller har du et mer alvorlig siktemål med tekstene dine?

Primært ønsker jeg å få en sfinx bygget, med mitt hode på. En skikkelig Giza-størrelse-sfinx, midt på Hardangervidda. Jeg tror at korttekster er veien å gå for å nå dette målet. Eller sagt på en annen måte skulle jeg ønske jeg var som DFW eller noen i den forstand at jeg hadde en klar idè om hvordan skjønnlitterære tekster «fungerer» og hva de «oppnår» eller hvordan de virker på leseren, slik at jeg kunne beregne siktemålet og midlene jeg benytter og avstemme dem i forhold til hverandre. Men akk. Disse historiene reflekterer nok bare mine egne hang-ups. Dårlige vitser og døden.

Du debuterte med romanen Vikariatet i 2008. Hva er forskjellene og likhetene mellom å skrive en roman og å skrive kortprosa?

Forskjellene er legio (se ovenfor). Likhetene er også mange. For eksempel må du gjøre det selv, på en pc/mac eller med penn og papir. Altså; den beste forskjellen er den høye forbrenningen av ideer i kortprosa; ingen tid/grunn til å kjede seg. Mens romanskriving handler mye om nødvendige konsekvenser og forventninger hos leseren. Samma hvordan du skriver kan du ikke blåse i leserens grunnleggende forventninger; skjer det noe utrolig merkelig, må det enten forklares eller det må plantes en forståelse i leseren om at her forklares ting ikke. I kortprosa kan du bare gi faen! Folk forventer å bli forvirret.

Ligger det en historie bak at boka heter Mann som ligner på sky som ligner på mann?

I likhet med humor/døden er tittelen bare noe jeg hadde lyst til/behov for. Tittelen, som historiene, boblet opp i meg. Men på avstand, slik coveret er satt, ser det ut som det står MANN SKY MANN og det liker jeg godt. Dessuten har Nerdrum et bilde som heter Mann som ligner på sky, og handler om en fyr som tilpasser seg omgivelsene sine, manisk og poengløst. Han sitter altså på bakken og hermer etter en sky. Så kanskje jeg hadde en slags mening der, om hva som ligner på hva, om ideen om det ensomme geni som ikke lar seg påvirke av omgivelsene, selv når omgivelsene er påvirket av det ensomme geni. Jeg likte veldig godt Solstad om Gombrowicz da jeg leste de essayene hans, bedre enn jeg likte Gombrowicz selv; jeg syntes det var noe jævlig dypt og viktig og sinnsykt med den ideen om at du alltid omformer omgivelsene dine og omgivelsene alltid omformer deg.

Jobber du med nye prosjekter?

Er ikke det litt som å spørre en pen dame om hun ikke skal gå til frisøren snart?

Har du lyst til å anbefale noen bøker/filmer/youtubevideoer?

Først og fremst:

Graham, Daniel W. (2006). Explaining the cosmos: the Ionian tradition of scientific philosophy. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Graham, Daniel W. (1997). “Heraclitus’ criticism of Ionian philosophy”, Oxford Studies in Ancient Philosophy 15: 1-50.

Graham, Daniel W. (2003a). “A New Look at Anaximenes”, History of Philosophy Quarterly 20, no. 1: 1-20.

Graham, Daniel W. (2003b). “A Testimony of Anaximenes in Plato”, The Classical Quarterly 53, no. 2: 327-337.

Graham, Daniel W. (2010). The Texts of Early Greek Philosophy, The Complete Fragments and Selected Testemonies of the Major Presocratics, Part 1. 2 vols.

Graham forsvarer et interessant bilde av de joniske førsokratikerne som bestrider den historisk populære «materiell monisme»-teorien, og han forsvarer Heraklits koherens og metafysiske nyskapning. Jeg liker Graham veldig godt. For en kortere, enklere, veltenkt og velskreven introduksjon til førsokratikerne anbefaler jeg

Warren, James (2007). Presocratics: natural philosophers before Socrates. Berkeley: University of California Press.

Tv er den nye filmen. Her anbefaler jeg Mad Men og den tyske komedien Berlin, Berlin. I teorien skal vi ha mer felles med tyskerne enn amerikanerne. Man kan santens lure. Svensk TV sender utrolig mange bra dokumentarer, spesielt i DOX-serien, men noen ganger blir det bare for mye massakrer, antisemittisme, korrupsjon, krigsforbrytelser og kapitalismens svarte underside, så jeg vet ikke om det er folkehelsemessig sunt å anbefale for mange av dem. For eksempel så jeg en hvor forskjellige «gudfedre» (tyvenes tyv, eller bare Tyven) i den russiske mafiaen skrøt av alle pengene sine og av hvor brutale de var. Fryktelig og fantastiskt. Men de går ofte litt seint, så du bør ha en sånn signalboks med opptaksmulighet.

Av alle youtubevideoer jeg har sett, kan jeg ikke huske en eneste en. Jeg anbefaler ingen youtube.

Fem timer senere kom følgende tillegg:

I et slags ettertankens lys kom jeg til å tenke på at vår suverent beste romanforfatter, mannen med en slags empirisk-intuitiv-mystisistisk forståelse av «det romanmessige», debuterte med en novellesamling og ga deretter ut en korttekstsamling som fortsatt er besnærende å lese; jævlig morsom og uhyggelig dyster.

(Det er mulig at poenget mitt her er at korttekster representerer et slags innpust fra noen som er rett ved å forstå hvordan man skriver en god roman, og at jeg på den måten svarer på det spørsmålet jeg forhåpentligvis halvmorsomt unngår å svare på nedenfor (el ovenfor, kommer an på publiseringsrekkefølgen)).

Tolv dager senere kom tillegg nummer 2:

PS: Her er forresten noe fra youtube som jeg vil anbefale

http://www.youtube.com/watch?v=3xQyQnXrLb0

og

http://www.youtube.com/watch?v=EvWh6PMi9Ek

[jeg kan godt stå for både antianbefalingen og anbefalingen. Kunstens sannhetsbetingelse er tvetydigheten.]

%d bloggere like this: